Nyheter

Av advokat Hans Marius Graasvold

Et arrangement har (minst) to rettighetshavere

Et arrangement er i opphavsrettslig forstand en bearbeidelse av et eksisterende åndsverk. Åndsverkloven § 6 regulerer rettigheter til bearbeidelser:

”Den som oversetter eller på annen måte bearbeider et åndsverk […], har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det i strid med opphavsretten til originalverket.”

Det kan med andre ord oppnås opphavsrettslig vern for andre versjoner av samme komposisjon. Som det fremgår av åndsverklovens bestemmelse, står dette vernet i et avhengighetsforhold til vernet av originalverket. Dette innebærer at et arrangement (minst) har to rettighetshavere: Komponisten til det opprinnelige verket og opphaveren til arrangementet.

I praksis betyr dette at den som ønsker å utnytte et arrangement må ha samtykke både fra komponisten til originalverket (eller vedkommende sitt forlag, dersom verket er forlagt) og fra arrangøren.

Det er viktig å merke seg at dette også gjelder dersom komponisten til originalverket (eller vedkommende sitt forlag) ønsker å utnytte arrangementet; Den opprinnelige komponisten kan ikke bruke et arrangement av hans/hennes verk uten samtykke fra arrangør.

Dersom originalverket eller arrangementet har flere enn én opphaver, utøver disse opphavsretten i fellesskap. Et viktig poeng i den sammenheng er at arrangementer krever samtykke fra samtlige opprinnelige komponister.

Hvis opprinnelig komponist motsetter seg arrangementet, betyr det at det ikke kan fremføres offentlig, utgis eller på annen måte gjøres tilgjengelig for allmenheten.

Både opprinnelig komponist og arrangør skal navngis når et arrangement fremføres offentlig, utgis eller på annen måte gjøres tilgjengelig for allmenheten. Når arrangementet er forlagt, er det i tillegg praksis for å kreditere forlaget. Dette har mest av alt en praktisk funksjon, ved at det opplyser om hvilket forlag som forvalter rettighetene til arrangementet.

Hvis et forlag har rettighetene til originalverket og et annet til arrangementet, og det siste har fått tillatelse til å utgi arrangementet, bør det ved utgivelse brukes opphavsrettsnotis (”copyrightnotis”) for både originalforlag og forlaget som har opphavsrett til arrangementet.

Arrangementer av ”frie verk”

Vernetiden for et verk varer i opphavers levetid og 70 år etter utløpet av vedkommendes dødsår (eventuelt etter utløpet av dødsåret for den lengstlevende opphavers dødsår, der det er flere opphavere bak samme verk). Etter dette sier man at verket ”faller i det fri” (public domain).

Rent praktisk betyr dette først og fremst at man ikke lenger trenger samtykke fra opphaver (eller vedkommendes arvinger) for å arrangere et verk, og heller ikke betale vederlag.

Det er imidlertid viktig å huske på at arrangementer av slike verk fortsatt er vernet. Er verket med tekst, så er tekstforfatteren opphaver. Videre gjelder plikten til å kreditere komponisten også der verket har falt i det fri.

Når er et arrangement opphavsrettslig vernet?

For at et arrangement skal få opphavsrettslig vern etter åndsverkloven, må arrangementet i seg selv oppfylle lovens verkshøydekrav, jf. åvl. § 2 annet ledd. Med dette menes at arrangementet må være

”[…] uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats […].”
Spørsmålet er hvilke – og hvor omfattende – endringer i originalkomposisjonen som må foretas for at

verkshøydekravet er oppfylt, og det dermed kan sies å foreligge et vernet arrangement.

Slike endringer vil typisk gjelde alt fra endring i stemmeføring, takt, rytme, instrumentering og harmonisering mm. Her kan i parentes nevens at besifring som oftest ikke gir verkshøyde. I mange tilfeller vil det ikke være særlig tvil med hensyn til om verkshøydekravet er oppfylt, men dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Ved uenighet, kan arrangør og/eller komponist be TONOs vurderer eller Musikk- og tekstfaglig utvalg i TONO om å vurdere spørsmålet.

Forlagets rettigheter

Når et arrangement er forlagt hos et forlag, innhentes samtykke til bruk vanligvis fra forlaget.

Dersom forlaget har utgitt en komposisjon eller et arrangement i grafisk form (i papirform eller digitalt), utløser dette krav på en andel av kopieringsvederlaget som innkreves av Kopinor.

Denne vederlagsretten er begrunnet i at kopiering (f. eks. i norske skoler og andre statlige og kommunale virksomheter) erstatter kjøp av verket i grafisk form, og dermed påfører forlaget et økonomisk tap.

TONO-vederlag

Når et arrangement er opphavsrettslig vernet, har arrangøren i utgangspunktet krav på TONO-vederlag når arrangementet fremføres offentlig.

I praksis avgjør rettighetshaver til originalverket (komponisten eller forlaget) om arrangøren skal registreres med såkalt arrangørandel i TONO. TONO gjør ingen egen vurdering av om arrangementet er opphavsrettslig beskyttet, og baserer seg på partenes vurdering av dette.

Hvis et verk anmeldes til TONO med arrangør, kan arrangøren(e) få inntil 1/3 av komponistandelen. Hvis verket anmeldes med oversetter, kan oversetten(ne) få inntil 1/3 av tekstforfatterandelen.

En person som ikke har bidratt til arrangementet på en måte som oppfyller verkshøydekravet, har i opphavsrettslig forstand ikke krav på arrangørandel hos TONO.

Mer informasjon om den prosentvise fordelingen av TONO-vederlaget mellom opphaverne i et arrangement finner du her.

So, what do you think ?