Nyheter

I dag sendte Musikkforleggerne våre kommentarer på nytt utkast til åndsverklov til Kulturdepartementet. Brevet i sin helhet kan du lese her.

 

Kommentarer til nytt utkast til åndsverkslov –

Det nye forslaget svekker opphavere og rettighetshavere og undergraver kollektiv forvaltning – bærebjelken i norsk kulturpolitikk generelt, og for musikkfeltet spesielt. Her står Kulturdepartementet i fare for å ’skyte seg selv i foten’.

’Et hovedmål med åndsverksloven – både gjeldende og ny lov – er å sikre rettighetshaverne inntekter. Loven er et sentralt virkemiddel for regjeringens mål om at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av sin virksomhet, og at det skal legges til rette for investeringer i kreativt innhold.’

Vi velger å tolke ”rettighetshaver” i denne teksten som ”opphaver”.

Musikkforlag ligger som neste ledd i næringskjeden – etter opphaveren – og vil rammes av de samme rammer og reguleringer som våre opphavere.

Påstand – flere av forslagene som var ment å styrke rettighetshavernes stilling er reversert eller sterkt begrenset i nytt utkast (etter forrige høringsrunde).

Endringene bærer preg av aktiv og vellykket lobbyvirksomhet fra produsentsiden, og har generelt endt opp med å styrke oppdragsgiversiden og svekke skapende og utøvende kunstnere tilsvarende i kontrast til det uttalte målet.

Dette kommer til syne under flere punkter i det nye lovforslaget der fjerning av bevisbyrderegelen, svekking av spesialitetsprinsippet i forhold til første utkast, ordlyden i § 69 annet ledd er svekket til fordel for investeringshensynet, og utformingen av § 71 er utvidet og endret etter høringsutkastet.

Til tross for at alle disse punktene bør diskuteres for det de samlet svekker skapende og utøvende kunstneres posisjon, og konsekvenser utredes før man vedtar en ny lov, velger jeg som representant for Musikkforleggernes medlemmer å fokusere på § 71- andre og tredje ledd, da disse får de mest dramatiske og uakseptable konsekvensene for våre medlemmer og deres opphavere.

For enkelhets skyld velger jeg å kommentere § 71 i lys av:

’Oppklaringer rundt forslaget til ny åndsverklov Dato: 08.05.2017

Det fremgår flere steder i regjeringens saksfremlegg at formålet ikke er å endre reglene. Bestemmelsen om overgang av opphavsrett i arbeids- og oppdragsforhold er en lovfesting (kodifisering) av en gjeldende ulovfestet regel, som ble formulert i juridisk teori på 30-tallet og siden har blitt befestet og utviklet av domstolene.

Det gjeldende ulovfestede prinsippet i norsk rett går ut på at opphavsretten til verk skapt i arbeidsforhold, hvis det ikke er gjort andre avtaler, overføres til arbeidsgiveren hvis det er nødvendig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål og at arbeidstakerens oppgaver i arbeidsforholdet er å skape slike verk.’

§ 71 i forslaget har tre deler:

Lovfestet overdragelse i arbeidsforhold

Lovfestet overdragelse i oppdragsforhold og lignende

Rett til å endre verket (med visse begrensninger – § 5) og videreoverdragelse

Det er ikke riktig at § 71 er kodifisering av gjeldende ulovfestet regel.

Kun første ledd er i dag gjeldende rett – det følger av den såkalte «Knophs maksime». Det er ikke særlig kontroversielt, og var også foreslått i høringsnotatet.

Andre ledd innebærer at det samme skal gjelde i ‘oppdragsforhold og lignende’. Dette er nytt i forslaget og fantes ikke i høringsnotatet (!). Dette er ikke gjeldende rett i dag, til tross for at ‘oppklaringen’ prøver å gi inntrykk av det, og har kommet inn etter lobbyvirksomhet fra produsentsiden. Konsekvensene av dette punktet har lovgiver tydeligvis ikke oversikt over skal man dømme etter uttalelser fra dpt i forbindelse med kommentarer/protester til punktet. Kommer tilbake til dette under.

Tredje ledd er heller ikke gjeldende rett i dag – og kan dessuten fremstå som ganske forvirrende i sin direkte konflikt med § 5 (som det poengteres fortsatt skal gjelde) – men var i det minste med som forslag i høringsnotatet.

Det er de to siste punktene som har vakt sterke reaksjoner, og det er disse punktene som enten må ut av loven eller utredes ytterligere og konkretiseres hvis de skal treffe slik lovgiver formodentlig har hatt som intensjon.

Konsekvenser:

Regjeringen har signalisert at kulturell og kreativ næring skal skal utvikles og styrkes.
Skal det legges til rette for investeringer i kreativt innhold må det også legges til rette for å beholde rettigheter på norske hender. Skal norsk kulturnæring og eksport styrkes i fremtiden (selvfølgelig parallelt og hånd i hånd med å styrke norsk kunst og kulturliv generelt) så må § 71 enten helt bort, eller begrenses/defineres til å gjelde spesifikke områder der den vil være formålstjenlig/relevant.

Dagens ordlyd får konsekvenser som det kan synes som lovgiver ikke er bevisst, og under følger noen punkter som jeg tror supplerer de konsekvensene som allerede med rette er påpekt av kunstnernes interesseorganisasjoner :

– ’der annet ikke er avtalt overdras rettighetene til oppdragsgiver’ – I

Da oppdragsgiver i stor grad av tilfellene der § 71 – andre og tredje ledd – får størst konsekvenser er tv-selskaper og produksjonsselskaper som i all hovedsak (med unntak av NRK) er eid av internasjonale selskaper, flyttes beskyttelsen som ligger i gjeldende rettspraksis i dag fra norske rettighetshavere over til sterke internasjonale interesser.

I praksis betyr det innen vårt felt at for å sikre og styrke norsk eierskap og vekst blir vi nødt til å reversere loven gjennom avtaler i samtlige tilfeller der norsk musikk skal brukes i audiovisuelle produksjoner eller på annen måte skal synkroniseres opp mot andre medier. Dette kan umulig være lovens intensjon, og er det det harmoniserer det svært dårlig med med det KuD har signalisert.

– ’der annet ikke er avtalt overdras rettighetene til oppdragsgiver’ – II

Innen musikkfeltet har KuD gitt Tono konsesjon til å drive kollektiv forvaltning av musikkrettigheter. Rundt 30 000 av Norges komponister, tekstforfattere og låtskrivere er medlem av Tono. Som medlem av Tono har opphaverne inngått en forvaltningsavtale som bla sier at de ikke har anledning til å gjøre såkalte buy-out/sell-out avtaler for sine verk – dette for å sikre opphaverne, og for å sikre og styrke Tono og kollektiv forvaltning.

Hvis § 71 andre ledd blir stående er det ikke slik at opphaver kan gjøre avtaler som hindrer automatisk overføring av rettigheter til oppdragsgiver – som medlem av Tono opphaver gjøre det. I alle tilfeller. Alternativet er per i dag å melde seg ut av Tono for å kunne etterfølge loven. Dette kan umulig være lovens intensjon.

– Rett til å endre verket (med visse begrensninger – § 5) og videreoverdragelse

Helt firkantet og generelt lest er punktet en ren kontradiksjon til ideelle rettigheter under § 5, men jeg antar det må finnes områder der dette er ment å være en konstruktiv ordning? I så fall må teksten gjøres mindre generell og spesifiseres. Hvis hensikten derimot er å undergrave vernet i § 5 på vegne av kommersielle interesser (les tv-selskaper og produksjonsselskaper innen audiovisuelle medier) så må den i sin helhet bort. Dette er ikke kodifisering av gjeldende rettspraksis.

Kort konklusjon med eksemplifisering:

Hvis § 71 bare hadde vært ’kodifisering’ (lovfestelse) av gjeldende rettspraksis, og at denne rettspraksisen slik det kan fremstå av dpt’s klargjøring fungere aldeles utmerket, så kunne § 71 i sin helhet fjernes. ‘If it ain’t broken, don’t fix it’ som vi liker å si i musikkbransjen.
Da vil rettighetene til åndsverket forbli hos opphaver i oppdragsforhold, og avtaleansvaret ligge hos oppdragsgiver dersom denne skulle- ønske eller ha behov for noe annet.
Undertegnede har jobbet med musikkforleggeri i snart tjue år, der en av de viktigste inntektskildene er å få musikk plassert i filmer og TV-serier og audiovisuelle produksjoner generelt. Både synkronisering av eksisterende musikk, og produksjon av score-musikk. Vi har jobbet med dette nasjonalt og internasjonalt, og da med særlig fokus på USA.
Innen dette feltet er det ett TV-selskap som har skilt seg ut – og det er Disney. De har i de senere år krevd overdragelse av rettighetene til all musikk brukt i sine produksjoner, og er da også av en samlet internasjonal musikkbransje sett på som ‘gribber’ som utnytter sin maktposisjon. I praksis betyr det at våre låtskrivere og komponister – som alle er medlem av Tono eller andre ‘collecting societies’ er avskåret fra å kunne gjøre avtaler med Disney da man etter forvaltningsavtalen ikke har anledning til å inngå såkalt ‘buy-out’ avtaler.
Her hjemme har bla TV2 gått foran med et grelt eksempel og krevd at komponist av vignettmusikk ikke kan være medlem av Tono, så de skal slippe avregning (Gaute Storaas som komponerte de opprinnelige vignettene til TV2 var medlem av Tono og endte i en sak pga dette).
Å påstå at gjeldende rettspraksis innen oppdragsforhold som gjelder bruk av musikk i f.eks. audiovisuelle produksjoner er at rettighetene flyttes over til oppdragsgiver, og at de har fått rett til å gjøre endringer og videreoverdragelse uten samtykke, er ikke korrekt.

Hvis regjeringen mener alvor og ønsker styrking av kulturnæringene og sikring av rettigheter på norske hender må ledd 2 og 3 i § 71 enten bort, eller revideres så det treffer der det er ment.

Kai Robøle,

Medlem Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring, styremedlem i Tono, styreleder i Musikkforleggerne

So, what do you think ?