Grafiske rettigheter

Bruk av verk som har falt i det fri

Vernetiden for komposisjoner, sangtekster og andre åndsverk varer i opphavers levetid og 70 år etter utløpet av dennes dødsår (eventuelt etter utløpet av dødsåret for den lengstlevende opphavers dødsår, der det er flere opphavere bak samme verk). Etter dette sier man at verket «faller i det fri» (USA: «public domain»).

Dette betyr dette at man i utgangspunktet ikke lenger trenger samtykke fra rettighetshaver (opphaverens arvinger) eller forlaget som har utgitt verket for å kopiere eller spre verket offentlig.

Fra dette utgangspunktet gjelder noen unntak. Dette gjelder når verket som brukes er

  • et arrangement av et fritt verk hvor arrangementet er beskyttet av åndsverkloven, og/eller
  • trykket av et forlag og brukes av et kor eller annet ensemble.

Vi skal se litt nærmere på disse unntakene nedenfor

Bruk av arrangement

Et arrangement er i opphavsrettslig forstand en bearbeidelse av et eksisterende åndsverk, jf. åndsverkloven § 6, som regulerer rettigheter til bearbeidelser:

«Den som oversetter eller på annen måte bearbeider et åndsverk […], har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det i strid med opphavsretten til originalverket.»

Det kan med andre ord oppnås selvstendig opphavsrettslig vern for arrangerte versjoner av en komposisjon som i seg selv har falt i det fri. Et arrangement av et fritt verk er således vernet av åndsverkloven, og bruk av arrangementet krever derfor samtykke fra arrangør, eventuelt arrangørens forlag.

Se mer om rettigheter til arrangement her!

Forlagets rettigheter til satsbildet

Markedsføringsloven § 25 gir forlagene et visst vern mot utnyttelse av det såkalte satsbildet, nærmere bestemt et vern mot at den satte utgaven av et verk kopieres eller spres offentlig.

Beskyttelsen av satsbildet ble i praksis etablert gjennom en voldgiftsdom 14.01.1985, som avgjorde en rekke grunnleggende fordelingsspørsmål i forholdet mellom opphavere og utgivere. Forlagenes vern av satsbildet utgjør i dag en del av grunnlaget for kopivederlaget som forlagene mottar fra Kopinor.

Dersom verket som kopieres er falt i det fri, og det heller ikke er arrangert på en måte som gir opphavsrettslig vern av arrangementet, er det kun forlagets rett til satsbildet som i enkelte tilfeller vil kunne gi rettslig grunnlag for å motsette seg slik kopiering (og eventuelt kreve vederlag for kopieringen).

Rettighetene til satsbildet er som nevnt begrunnet i markedsføringsloven § 25. Bestemmelsen lyder:

«I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom.»

Bestemmelsen forstås slik at den bl. a. forbyr bruk av andres produkter som innebærer en snylting på dennes innsats.

Som det fremgår av ordlyden, gjelder bestemmelsen samtidig bare mellom næringsdrivende. Med andre ord gjelder den ikke i tilfeller hvor en privatperson (eller en gruppe privatpersoner) bruker og distribuerer noter.

Markedsføringsloven definerer ikke nærmere hva som menes med «næringsvirksomhet». Etter merverdiavgiftsloven, skatteloven og folketrygdloven følger at en virksomhet/aktivitet – for å kunne anses som næringsvirksomhet – må «være av et visst omfang, være egnet til å gi økonomisk overskudd i overskuelig framtid og drives for eierens egen regning og risiko». En liknende forståelse bør legges til grunn i vår sammenheng.

Med dette som utgangspunkt, er det ikke tilstrekkelig til at markedsføringsloven får anvendelse at et kor er registrert i foretaksregisteret i Brønnøysund (slik tilfellet er for svært mange kor). Det avgjørende er at koret i praksis driver en virksomhet som gir, eller er egnet til å gi overskudd i overskuelig fremtid.

Det fremgår ikke av markedsføringsloven hvor lenge dette vernet varer. Dette i motsetning til det opphavsrettslige vernet, som – som nevnt over – opphører 70 år etter utløpet av opphaverens dødsår. Hvor lenge man kan gjøre gjeldende et vern av satsbildet må derfor avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering. Uten at det har avgjørende betydning, kan det nevnes at Nasjonalbiblioteket i en utredning har lagt til grunn at et slikt vern varer i 50 år etter at verket ble utgitt (ABM-skrift #45: «På rett hylle med åndsverkloven», Børde og Søndersrød 2008). Denne vurderingen baserer seg antakelig på en analogi med åndsverklovens bestemmelse om musikkprodusenters vern, som varer i 50 år etter utløpet av det året en innspilling fant sted (åvl. § 20 annet ledd).

Den praktiske tommelfingerregelen er etter dette:

Et kor, dersom det regelmessig tar inngangspenger eller liknende i forbindelse med sine opptredener, ikke kan dele ut forlagsutgitte noter til frie verk uten samtykke fra forlaget.

Koret kan heller ikke bruke slikt materiale som de har funnet på internett som ikke er lagt ut med rettighetshavers samtykke. Dette gjelder for eksempel materiale som privatpersoner har lagt ut.

 

Advokat Hans Marius Graasvold 15.12.2020